Sanseerfaring som kunnskapsvei

David G Måkestad, 2025

01.03.2024

Sansene i erkjennelsesteori

Spørsmålet om sansenes rolle i erkjennelsesprosessen har vært et tema for mennesket flere tusenår tilbake i tid. Aristoteles og Platon hadde to ulike perspektiver på sansenes evne til å frembringe sikker kunnskap. Platon sin metafysikk ser ikke den ytre verden som virkelig. Det vi opplever med sansene er for Platon skyggebilder. Illustrert med hulelignelsen, hvor menneskene i hulen kun ser skygger av den virkelige verden utenfor, men selv har de aldri vært utenfor hulen og tar skyggene for å være den eneste virkeligheten (Wikipedia, 2024).

Aristoteles på sin side vektlegger sansene som det instrument vi erkjenner verden med og observasjon av ytre fenomener og hendelser er sentralt i hans naturfilosofiske arbeid. (Wikipedia, 2024)

Rudolf Steiner går langt i å forsøke å skape en bro mellom disse to i sine filosofiske verk. Han anerkjenner både den fysiske verden som virkelig og den oversanselige verden som virkelighet, dette kan henge sammen med hans sanselære og antroposofiens menneskekunnskap. For Steiner kommer kunnskapen til oss fra to «retninger», observasjon og tenkning. Intuisjonen er hos Steiner det som gir tankene sitt innhold (Steiner, Intuitive Thinking as a Spiritual Path, 1995).

Sansene er vårt vindu til verden. Det er gjennom sansningen vi erfarer verden. Goethe insiterte på at sanse opplevelsene var rene og sanne og at det var vår tenkning og fornuft som ga opphav til feiltolkninger. Han skiller tydelig mellom sansing og tenkning. Tenkningen tas først i bruk for å fortolke og forstå sanse inntrykkene. Goethes sanse forståelse er således noe som Rudolf Steiner bygger videre på (Aeppli, 1992).

Rudolf Steiners sansemodell

Sansene er det vi møter verden med, de streker oss så å si ut i verden. De griper etter fenomener og det er i sansningen vi er i berøring med omgivelsene. Vi erfarer verden på denne måten. Vår erfaringsverden kan deles inn i tre kategorier (Aeppli, 1992):

De tre erfaringsområder:

Vår egen legemlighet
Den ytre natur
Våre medmennesker

Vår egen legemlighet handler om hvordan vi iakttar oss selv, prosesser og fenomener i vår egen kropp, sjel og åndsliv. Den ytre natur viser til det som foregår i omgivelsene, naturen med planter, dyr og naturfenomener. Erfaringsområdet som går på våre medmennesker handler om hvordan vi sanser og gjennom sansningen opplever og forstår våre medmennesker, det sosialeområdet (Aeppli, 1992) (Folkvord, 2020).

En slik inndeling peker mot at hvert erfaringsområde har tilhørende sanser som iakttar dette området. Vi skal se hvordan en slik tredeling kan sammenfalle med Rudolf Steiners sansemodell.

Rudolf Steiner har satt de menneskelige organsystemer i sammenheng med bevissthetstilstander og ulike sjelskrefter. Tanke, følelse og vilje går igjen i Steiners åndsvitenskaplige arbeider og er et sentralt element i steinerskolens læreplan. De tre organsystemene settes i sammenheng med tanke, følelse og vilje. De plasseres også i en viss kroppslig relasjon, der nerve og sansesystemet er knyttet til det øvre mennesket, hode og hjernen. Det rytmiske system knyttes til den midterste del av mennesket, brystet og hjertet. Lemme og stoffskiftesystemet forbindes med den nederste del av mennesket.

Tre ulike bevissthetstilstander gjennomlever mennesket hvert døgn, vi har den våkne tilstand, drømme tilstand og søvn, dyp søvn uten drømmer (Aeppli, 1992).

Ved hjelp av en skjematisk fremstilling skal det her forsøkes å vise flere sammenhenger i Steiners modell.

Tanke – Våken – Nerve og sansesystemet – første syvårsperiode

Følelse – Drømmende – Rytmiske system – andre syvårsperiode

Vilje – Sovende – Stoffskiftet – tredje syvårsperiode

Rudolf Steiner trekker frem tolv sanser i sin sansemodell og deler disse opp i tre kategorier der 4 sanser er plassert i særlig sammenheng med organsystemene og de tre sjelskreftene tanke, følelse og vilje.

De tolv sansene:

livssansen eller vitalsansen
likevektsansen eller orienteringssansen
berøringssansen
egenbevegelsessansen
synssans
luktesans
smakssans
varmesans
hørsel (klang og tonesans)
språksans (lydsans, ordsans eller talesans)
tankesans (begrepssans eller forestillingssans)
jegsans

Hørselsansen, språksansen, tankesansen og Jeg-sansen

Tanke – Våken – Nerve og sansesystemet – første syvårsperiode

Synssansen, luktesansen, smakssansen og varmesansen

Følelse – Drømmende – Rytmiske system – andre syvårsperiode

Livssansen, orienteringssansen, berøringssansen og egenbevegelsessansen

Vilje – Sovende – Stoffskiftet – tredje syvårsperiode

Dette er en grov fremstilling og sansene i dette skjemaet som må ses på som å være i forbindelse med hverandre selv om de ikke står i samme skjema. Oppstillingen viser likevel den sammenheng som de enkelte sansene kan ses i for å forstå Steiners modell.

Språksansen og Jegsans

Språksansen

I Steiners sansemodell er de høyere sansene livssansen, orienteringssansen, berøringssansen og egenbevegelsessansen.

Språksansen er den sans som oppfatter og forstår språklig kommunikasjon og er unik for mennesket, den må ikke forveksles med hørselssansen som på sin side iakttar toner og klang. Det er et tett samspill mellom disse to sansene, men språksansen er det som forstår det språklige innholdet til våre medmennesker. De høyere sansene kan ses som særskilt sosiale i sine karakter da de iakttar og vender seg til våre medmennesker på en inngående måte (Folkvord, 2020). Det er viktig å se de tolv sansene i sammenheng med hverandre og hvordan de utfyller hverandre for å skape et helhetsbilde som til sammen konstituerer et bilde av virkeligheten (Aeppli, 1992). Språksansen er unik i at den oppfatter det språklige budskap, innholdet i ordene og setningene, men den suppleres av de andre sansene (Aeppli, 1992). Hørselssansen som har med tone og klang og gjøre er også viktig i samspillet med andre mennesker. Tonefall og mimikk gir oss også viktig informasjon om menneskene vi står overfor (Mathisen, 2000).

Når det gjelder språksansen trekker Asbjørn Kristiansen i sin bachloroppgave frem noen viktig spørsmål og påpeker en viss faglig uklarhet rundt hva det er som sanses med språksansen. Han viser til ulike kilder som viser flere nyanser i oppfatningen av språksansen. Det handler i hovedsak om forskjellene mellom ord, ordlyd og ordets betydning (Kristiansen, 2013). Dette er et viktig spørsmål ettersom sansningen i Steiners sansemodell ikke er dømmende og i hvilken grad har da språksansen evne til å bedømme språklig innhold og i hvilken grad gjøres det av tenkningen og intellektet etter sansningen har funnet sted.

Kristiansen konkluderer med å sette språksansen i sammenheng med språkpersepsjon og skiller i sin oppgave nøye mellom sansning og persepsjon generelt. Der sansingen kommer forut for persepsjon.

Slik jeg forstår det har språksansen evnen til å skille mellom lyder og språk, en av forskjellene på lyder og språk vil måtte være at språket har en betydning og et meningsinnhold. Det kan tenkes at språksansen registrerer at «her er det meningsinnhold» uten å fastslå hva meningsinnholdet er, og at det sendes videre til språksenteret for bearbeiding der.

Jegsansen

I åndsvitenskapen betegner Jeget det åndelige vesensledd i menneskets konstitusjon, en vesens kjerne som har sin eksistens i det oversanselige. Jegsansen er det sanseorgan som iakttar jeget i det andre mennesket. Det handler ikke om å iaktta vårt eget jeg. Det er utover rettet virksomhet (Aeppli, 1992). Vi gjenkjenner med jegsansen det andre menneskets innerste vesenskjerne.

Steiners bok Teosofi har i noen utgaver undertittel «En vei til oversanselig erkjennelse av verden og mennesket». Det fremkommer tydelig i boken at Steiner henviser til sanser som ligger latent i mennesket og kan utvikles og aktiveres gjennom indre arbeid for å oppnå oversanselig erkjennelse. Begrepet oversanselig viser dermed ikke til noe som eksisterer over sansene og utenfor sanseiakttagelsens rekkevidde, men til et erkjennelsesområde som krever utvikling av «høyere sansning» (Steiner, Teosofi, 2015). På engelsk brukes begrepet «supersensible» og forenklet kunne vi kalt det supersanselig. Dette forsterker inntrykket av Steiners sansemodell som et dynamisk og bevegelig rammeverk for å forstå menneskets iboende potensial, mer enn en ferdig og skjematisk oversikt.

Sansene i pedagogikken

Sanseerfaringer spiller en sentral rolle i Steinerskolens læreplan. Fra barnehagen og gjennom alle skoleårene vektlegges det å skape rike sanseopplevelser for elevene. Vi ser det i kunst fagene gjennom en stadig kultivering av iakttagelsesevnene, øving av synssansen og i musikalske fag der hørselssansen får bade i opplevelser.

I steinerskolen læreplan legges det opp til at pedagogikken i første syvårsperiode henvender seg til nerve og sansesystemet. Gjennom rike sanseopplevelser stimuleres barnet til utvikling i dette organsystemet, nervesystemet er i stor utvikling hos barnet i denne perioden. I andre syvårsperiode, når skolegangen starter er fokus på rytmer med på å stimulere barnas utvikling. Rytmer i uken, skoledagen og den enkelte time. Her gjelder det både med en strukturell rytme, men også med rytmiske elementer for læring av matematikk og norsk. (Steinerskoleforbundet , 2021).

I Eurytmi får elevene kombinere språk, musikk og bevegelse på den måten aktiveres en rekke sanser og dette kan tjene som et godt eksempel på hvordan ulike sanseerfaringer kommer sammen for å gi elevene en opplevelse av sammenheng og helhet. Tekst og språk får en ny dimensjon når det settes inn i en slik sammenheng.

I de høyere trinnene kan sanseerfaringene bli fordypet og skape en inngang til det teoretiske. Gjennom observasjon av fenomener skapes et grunnlag for teoretisk fordypning og drøfting. Dette kan vi se som et praktisk uttrykk for møte mellom sansning og tenkning som to retninger kunnskapen kommer fra, som nevnt innledningsvis. Kanskje kan vi se sanseerfaringene som den kunnskapen som kommer nedenfra, vår observasjon og iakttagelse av fysiske fenomener. Tenkingen som noe som kommer ovenfra og ned gjennom menneskets indre aktivitet.

Jeg ser en stor verdi i å bruke sansene som et bevisst virkemiddel i undervisningen, de kan vekke elevene til selvstendige observasjoner. Sterke sanseerfaringer kan ha en tendens til å sette sterke minner i hukommelsen. Jeg opplever at læreplanen gir rikelig med anledning til å skape slike undervisningssituasjoner. I hagebruk kan elevene få oppleve gjennom sansene hvordan jorden føles mellom fingrene, hvordan komposten lukter, hvordan urtene smaker og hvordan foredling av råvarene på skolekjøkkenet kan gi nye dimensjoner. Jeg vil arbeide mer bevisst med de høyere «sosiale» sansene i fortsettelsen. Et større fokus på de sanselige kvalitetene i det sosiale tror jeg kan være en virkningsfull inngang til å arbeide med klassemiljø og sosialutvikling i klassen. Det gir en større trygghet i undervisningssammenheng når jeg kan henvende meg til de sosialesansene som konkrete kapsiteter i den enkelte.

Jeg vil også bli mer oppmerksom på min egen sansning i undervisningssammenheng, hvordan jeg opplever den enkelte elev med min jegsans og hvordan jeg kan ta i bruk mine øvrige sanser for å utvide min forståelse av møter med elevene og fenomener som oppstår i klassen.

Arbeid med de høyere sansene ser jeg også som en mulighet for kollegialt utviklingsarbeid, økt oppmerksomhet på det kan bidra til å støtte opp om den enkelte lærers utviklingsvei. Det kan bidra til å skape et felles språk for å drøfte de sosiale og subtile forholdene ved skolens indre liv.

Bibliografi

Aeppli, W. (1992). Menneskets sanser. Antropos.

Folkvord, C. I. (2020). Sanser og sanseerfaring.

Kristiansen, A. (2013). Sansning og persepsjon.

Mathisen, A. (2000, 1). Kropp og sanser i lys av steinerpedagogikk. Arabesk.

Steiner, R. (1995). Intuitive Thinking as a Spiritual Path. Anthroposophic Press.

Steiner, R. (2015). Teosofi. Antropos.

Steinerskoleforbundet . (2021). Steinerskolens læreplan -Grunnskolen. Steinerskoleforbundet.

Wikipedia. (2024, Februar). Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Plato

Wikipedia. (2024, Februar). Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Aristotle